Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn.

Da har det skjedd i Norge. Vi har vært utsatt for terror, og vi har fått vår egen 11 september. I Norge vil nok 22 juli for ettertiden stå som en skrekkens dag. Det er vel ikke bare jeg som blogger om terrorhandlingen i Oslo og på Utøya i helga, og som mange andre velger jeg å ikke nevne gjerningsmannen med navn. Han fortjener ikke at bloggen min kommer opp når navnet hans blir googlet.

Alle vet hva som har skjedd. Alle vet at en normann (på min alder) pakket en varebil full av kunsgjødsel og kaustisksoda (eller noe slikt) som han sprengte utenfor regjeringskvartalet. Etterpå dro han til AUFs sommerleir på Utøya og drepte 93 mennesker. Dette var stort sett ungdommer fra 14 år og oppover. Ungdommer svømte fra øya i panikk. Hele helgen har Norge vært i en unntakstillstand. På TV har man vist nyheter døgnet rundt, TV2 har kuttet reklamer, og de fleste har gitt sin sympati, empati og medfølelse på facebook.

"Alle" har en eller annen kjenning som var på Utøya. Selv hadde jeg en tremenning der ute, og ei dame jeg jobbet sammen for ti år siden hadde tre sønner utpå der. Alle kom heldigvis uskadd fra hendelsen. Dette er også grunnen til overskriften for dagens innlegg her. Det er en setning fra Nordahl Griegs dikt "17. mai 1940". Setningen sier så mye.

I dag har det vært Gudstjeneste i Oslo domkirke, hvor vi fikk se flere stasråder med tårer i øynene, vi fik høre en statsminister med sjelvende stemme og både Kongen og AUF-lederen tørket tårer. Sterkt syn, og jeg tror ikke jeg noen gang fult ut kan forstå omfanget av tragedien.