De nære ting...

Det er vel en mnds tid siden jeg skrev et innlegg som var ment for denne bloggen, men som havnet i feil blogg. Jeg flytter den hit, jeg vil gjerne ha den her, da jeg var litt "full av følelser" da jeg skrev dette, og det er et tema som rett som det er dukker opp i hodet mitt.

"I dag har jeg fri. Og når jeg har fri, så må det ryddes og vaskes. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan et menneske greier å rote så innmari mye som det jeg gjør, men det kommer vel av mangelen på organisering tenker jeg... Men i dag skulle jeg rydde i noen gamle papirer som bare "lå der". Midti i bunken med diverse, som jeg da har samlet opp gjennom tiden fant jeg et papirark med Marits håndskrift. Jeg vet ikke om jeg kan kalle det en novelle eller "stil" eller bare noen tanker, men det er hennes beskrivelse av hvordan hun opplevde å kjøre meg til flyplassen og si "hadet" den tiden hun bodde i England. Jeg var på besøk en til to ganger pr år, og hver gang var det like vondt å dra fra henne. Jeg sa vel heller aldri noe om hvordan det føltes å sitte der i bilen og bare vente på det uungåelige, nemlig å dra fra henne der hun sto, liten tynn og blek (til tider nesten grønn i ansiktet). Jeg prøvde alltid å innbille meg selv at det var min egen sorg som gjorde at jeg så henne så "liten" i det jeg dro, men hver gang jeg leser dette hun har skrevet, så ser jeg at det var like vanskelig for henne. Jeg kan ikke noe for det, men tårene kommer hver gang jeg leser dette, og det får meg til å sette så uendelig stor pris på at hun nå bor i nærheten. Senest på søndag kunne jeg sette meg inn i bilen etter jobb, bare for å være noen timer sammen med Marit og Maya. For eksempel jobber mamma og pappa litt med å kjøpe seg ny bil for tiden. Sist de kjøpte bil bodde Marit i England, og jeg var med mamma og pappa rundt og så litt. I går var jeg opp for å se på en bil mamma og pappa hadde lånt for å prøve, og vi kunne kjøre opp til Marit, slik at hun også kunne se på den, og være med på en prøvetur. Vi kjørte opp til Hovin for å kjøpe is, og der kom vi på at vi hadde sett at det skulle være et småbruk til salgs. Vi kjørte liksågodt oppom, og jeg og Marit kunne gå inn og se, diskutere og fnise litt der inne (de andre ventet i bilen). Det har vært disse små, hverdagslige tingene og den daglige kontakten jeg savnet da hun bodde i England. Vi hadde jo kontakt, men det var ikke bare å finne på noe sammen. Jeg kunne ikke stikke innom for å spise middag, eller hente Maya i barnehagen, eller hjelpe Marit da behovet var der. Men nå kan jeg det :) Det er ikke sikkert det hadde betydd så mye for meg om vi ikke hadde bodd i hvert vårt land i nesten ti år. Sånn sett er jeg glad for tiden Marit bodde i England. Jeg lærte å sette pris på søsteren min på en helt annen måte. Men det hadde kanskje holdt med de tre årene hun var student da... Uansett så ble det ikke noe småbruk på oss. Det var kjempefint plassert, men plassen manglet sol. Badet var mildt sagt griselekkert, og kjøkkenet var nydelig, men resten var et dass, og hele huset må nok pusses opp. Eller renovasjon er vel heller ordet..."